A-Lista

James Pants (NY) - Thin Moon

Jeg oppdaga James Pants i 2008, via den fengende fine låta "Ka$h" fra den første plata hans "Welcome". Den offisielle historien om James Pants går slik: En kveld i 2001, på James Pants egen prom-night, tok han med seg sin date for kvelden (lurer på hvor fornøyd hun var med det, mon tro?) for å se sitt store dj-ikon: Peanut Butter Wolf fra plateselskapet Stones Throw. Etter at settet er over går James bort for å snakke med dj'en, og før han vet ordet av det har han fått et internship i selskapet, og blir snart lansert som den neste store av Peanut Butter Wolf selv. I 2008 kom plata "Welcome", og i tillegg har han gitt ut en del 12'' og mixtapes. Stones Throw har coinet phrasen “fresh beat” om sounden til James Pants, og skriver at han blander 80-talls soul, electro-boogie, tidlig rap, New Wave og Post-Punk Disco. 8.desember kommer den nye plata til James Pants, "Seven Seals", og den skal i hvertfall jeg ønske meg til jul. -Anne

Sleigh Bells - Ring Ring

Nylig ble bransjetreffet CMJ avholdt i New York, og som alltid med slike tilstelninger liker pressen å gjøre musikk til en konkurranse og kåre vinnere og tapere i grenene "beste konsert", "dette bandet fikk mest medieoppmerksomhet" og "årets hype". Og den definitive vinneren av flest kategorier under årets CMJ var nok duoen Sleigh Bells fra Brooklyn/Florida, som består av Derek Miller som spiller gitar, produserer og skriver låter, og Alexis Krauss på vokal. Det har riktignok summet rundt Sleigh Bells i bloggsfæren en stund allerede, men det er altså først nå alle omfavner dem. Blogg-bibelen Pitchfork har sågar utropt de til "den beste nye musikken" akkurat nå. Og det er vel ingen tvil om at kombinasjonen mann-kvinne-duo og dansbar elektro-støy-pop treffer et eller annet som er veldig 2009, så får vi se om hypen holder seg inn i 2010 til bandet får re-innspilt demoene sine og gitt ut noe på ordentlig. Når den tid kommer er det nok usikkert om låta som vi har lista denne uka på A-lista får bli med, i såfall må nok Sleigh Bells ta en prat med George Clinton og hans Funkadelic. Sleigh Bells "Ring Ring" er nemlig slående lik Funkadelics "Can You Get to That" fra 1971. -Anne

Laura Veirs (NY) - July Flame

Skummelt fengende tittelspor fra new-folk veterans syvende fullengder. Etter å ha gjort seks kritikerroste plater sammen med produsent Tucker Martine (R.E.M, Sufjan Stevens, Thai Nguyen) ser det endelig ut til at samarbeidet kan løsne i et slags større gjennombrudd for Portland-artisten som blant annet har fått Decemberists-vokalist Colin Meloy til å krone July Flame kongen av 2010s utgivelser allerede før året har rukket å komme av sted. Laura Veirs har med hell uitvidet instrumenteringen på låtene sine og lukket opp for elektronisk innflytelse. I det hele hatt er det enkelt å anta at hun, sammen med sitt glade orkester, har sett nytteverdien av å bli litt mer Bon Iver i uttrykket - litt større og favnende men med større rom for abstrakt komposisjon og flinke musikere med gode partier. -Aleksander

The Asteroids Galaxy Tour - Lady Jesus

Mette Lindberg (vokal) og Lars Iversen er The Asteroids Galaxy Tour, et av Danmarks morsomste band for tiden. De ble dessverre oppdaget av Amy Winehouse, men man tar vel den sjansen man får. Plata Fruit kom ut 21. September i Europa på deres eget lille labell Small Giants. Lars Iversen skriver låtene og produserer og når de opptrer live blir bandet et seks manns band med blåserekke, gitar og trommer. Feel good alternativ pop-musikk er varemerket; de høres kanskje ut som en nytolkning av 60’tallets hippe (ikke hippie) scene. Med innslag av psykedelia i en ramme av fengende melodier og ”rett fram” slagere funker dette bra! Første gang jeg hørte låta så tenkte jeg på "Burning Man" av en eller annen grunn og jeg har veldig lyst til å havne på et dansegulv med fullt av folk og denne låta. -Gøte

Retro: Blossom Dearie (NY) - Long Daddy Green

En distinkt, pikeaktig stemme, presis levering og uimotståelig lekenhet, gjorde Blossom Dearie til en av de mest fornøyelige kabaret og vokal-jazz-sangerinnene på plateselskapet Verve på slutten av 50-tallet. Hun opprettholdt imdlertid høy standard, og ga ut flere album på ulike plateselskap med jevne mellomrom, helt fram til sin død i februar i år. På albumet That's Just the Way I Want to Be fra 1970 (forøvrig kun mulig å få tak i på japansk import), viser den da 44 år gamle artisten at hun klarer å henge med i svingene innenfor musikklivet. Med ni egenskrevne låter kan hun beskrives som en outsider innenfor sin genre, hvor artister ofte får skrevet låtene for seg. Musikken henter inspirasjon fra artister som Dusty Springfield, Georgie Fame og Joni Mitchell, og penser bl.a innom folk-rock og mod-jazz. Det hele er vevd sammen av flytende og detaljerike arrangementer. -Even

Truls and the Trees vs. Center of the Universe (NY) - Terrella

To av Metronomicon Audios kjerneband har slått seg sammen (hvis de nå egentlig består av ulike mennesker?) og gir ut split-USB-nøkkelen Surfin USB. ”Terrella” vitner om en vellykket fusjon av Truls sine fengende popmelodier og universets folkinspirerte toner. En episk låt i beste popkaliber som går fra det ene catchy toppunktet til det neste, krydret av elektronika-stjerneskudd og til og med litt støy-elementer mot slutten. Slippfest på Parkteatret 5. desember der også Truls and the Trees vil spille nytt materiale. -Ann Kristin

Royal Bangs - My Car is Haunted

Royal Bangs er fem karer fra Knoxville Tennesse som spiller fengende synth og gitarbasert støypop. My Car Is Haunted er hentet fra deres siste plate Let It Beep, som allerede er sluppet i USA gjennom Audio Eagle Records, plateselskapet til Patrick Carney fra the Black Keys. I Europa må vi imidlertid vente til 23. november før den kommer på City Slang. I følge dem selv er musikken en blanding av to konsepter: Electronikk, i form av tykk synth og programmerte trommer, og 1970-tallets pop/rock. Ryan Schaefer, keybordist, vokalist og produsent, nevner Bruce Springsteen, Thin Lizzy og Blade Runner soundtracket som inspirasjon til platen. -Thomas

Wetdog (NY) - Lower Leg

Wetdog er en engelsk trio som ser ut til å bidra til en revitalisering av post-punksjangeren med sin nedstrippa garasjesound. De nevnes ofte i samme åndedrag som Vivian Girls, Trash Kit, Plug og New Bloods når det snakkes om en ny jenteband-bølge. Uansett, ”Lower Leg” byr eksperimentelle vokalharmonier, roping og hyppige taktskifter. Låta er første singel fra deres andre album Frauhaus! som vil bære preg av inspirasjon fra Syd Barrett, Euro Childs og walisisk 80-tallsrock. Ute 30. november på Angular Records og Captured Tracks. -Ann Kristin

A Grave With No Name (NY) - Fire Island

A Grave With No Name er prosjektet til britiske Alex Shields, som via sitt soverom har spilt inn sitt debutalbum Mountain Debris, som slippes 30. november gjennom No Pain In Pop. Shields har fått med seg en bassist og en trommis etter hvert, og har bl a turnert med The Big Pink i år. En beskrivelse av A Grave With No Name sin musikk bør kanskje være noe sånt som "dronete drømmepop", men varierer også over i mer upbeat og umiddelbart fengende låter. Aktuelle sammenligninger kan være Grouper, Banjo or Freakout, og Wavves, men AGWNN har også blitt beskrevet som Animal Collective møter Daniel Johnston. Bandnavnet er forresten visstnok en spøk, ment for å gjøre narr av emoband. -Rikke

Atlas Sound (NY) - Doctor

Litt under en måned etter at Bradford Cox, aka Atlas Sound, slapp sitt andre album Logos, la han ut nummer 8 i sin serie av "virtuelle 7-tommere" på bloggen til de 3 beslektede prosjektene Deerhunter, Lotus Plaza og Atlas Sound. Denne gangen er det én originallåt, den rolige og atmosfæriske "The Screens", og én cover, av 50/60-talls doo-wop gruppen The Five Discs sin "Doctor". Atlas Sound sin versjon er catchy og livlig, og høres ut som den har blitt tatt opp mest som et innfall, på en god måte. Bradford Cox spiller altså også i det kanskje mer kjente bandet Deerhunter, men har kalt seg Atlas Sound siden 1994, da han som 6-klassing begynte å ta opp sin egen musikk på en kassettspiller som het Atlas Sound. En tur innom bloggen hans anbefales, da alle de tidligere gratis "virtuelle 7-tommerne" stadig ligger ute til nedlastning der. -Rikke

Beach House (NY) - Norway

Duoen Beach House fra Baltimore i USA har tidligere gitt ut to kritikerroste album (Beach House og Devotion). Deres tredje plate Teen Dream slippes på Sub Pop 26. januar. Første singel er "Norway" som har sitt utspring fra da de på en Norgestur i fjor ble utfordret til å lage en låt for Lydverket. De satt på toget mellom Oslo og Bergen og fikk inspirasjon av de høye fjellene og norske trehus. Fra et akustisk førsteutkast har ”Norway” utviklet seg til å bli en fantastisk majestetisk og svevende poplåt i klassisk Beach House stil. "Don't You Know it's True. Norway-ay-ay-ay". Den ligger ute på nett for gratis nedlasting. -Ann Kristin

Beneva vs. Clark Nova (NY) - Dog Does Eight Impersonations

Jeg lover at Beneva vs. Clark Nova har laget et av årets beste album med Dramadadatic! Benjamin Finger og Rudi Simmons har fra før vist sine kunster på elektronika/ambient-feltet gjennom utgivelsene Sombunall og Flotsam/Jetsam. På det nye albumet byr de på et magisk univers av noe som kan betegnes som drømme-elektronika. De har en egen evne til å oppnå helheter av å forene kontrasterende elementer. Akkustiske instrumenter møter digital lydeksperimentering, nydelige, melankolske melodilinjer i en malstrøm av ulike samples. ”Dog Does Eight Impersonations” er som resten av plata både organisk og abstrakt på en gang, og ikke minst vakker som få. -Ann Kristin

Darwin Deez (NY) - Bad Day

En cheesy parodi eller en ekte hipster? Det er vanskelig å si hva Darwin Deez fra tjukkeste New York egentlig er. Uansett fremstår han om dagen som en av de gjeveste nye artistene de store selskapene nå kjemper om å signere. Med sin lekne og naive look bryter han raskt ned barrierene som ofte gjør at musikkvitere elsker å stikke hull på hype-ballongen til nye artister. Om Darwin Deez bringer noe nytt til indiepop vet jeg ikke, men han mestrer en blanding av kommersiell appeal og DIY-estetikk, noe som gjør at låta "Bad Day" kan gå hjem hos lytterne i både over- og undergrunnen. -Kjetil

Sacred Harp - Next Time Too

Det er vel neppe særleg sannsynleg at sumaren snart kjem sprettande med solromanser og grilling. Nettopp derfor passar det veldig godt at Sacred Harp slepp sin debut-EP no i november, dette er nemleg musikk tilpassa den nordiske vinteren med frost og myrke kveldar. Next time too er låta som minner om at det fyrste snøfallet og holkebelagt asfalt trass alt har noko ganske vakkert over seg, ein må berre ta seg litt betre tid og hugse skjerf. Sacred Harp er eit Oslo-basert band med medlemmar frå mellom anna Adjagas og Klang Kollektif, dei lagar stille og djevelsk musikk inspirert av indierock og jazz. Sacred Harps suggerande klangar, statiske rytmer og karakteristiske vokal er kanskje akkurat det som kan gjera seinhausten leveleg for studentar med glatte sko. -Hans Kristen

Hiawata! (NY) - Just So You know

Hiawata! består av Tore Løchstøer Hauge, Are Volmert Sørensen, Johan Rogge Loennecken, Einar Stubhaug og Håkon Hagen. Tidligere i år gav de ut sitt andre album These boys and this band i all i know. Nå gir de ut singelen "Suburbs" fra sistnevnte plate. På B-siden "Just So You Know" hører vi et Hiawata! som er mer støypreget enn tidligere, men som vanlig er grunnlaget melodiøs lo-fi pop. Hiawata! er også for tiden aktuelle med en låt på indiesamleren Oslo 2. -Åste