A-Lista

Magnus Sinnes - Lazy Days

Årets by:larm artister har blitt sluppet uten at Trondheim er representert med en eneste bart. Det er litt rart å tenke på når man vet at der sitter en smed i brygga studio på bakklandet. En visjonær popkomponist som evner å inkorporere det abstrakte og teatralske i lyd med rødmende popoppskrifter. Magnus Sinnes, som det har vært veldig stille rundt atter at han høstet lovord under urørt-finalen i 2007, (det året Mattias Tellez vant) holder i disse dager på med ferdigstilling av et debutalbum som etter sokna skal slippes en gang på nyåret. Lazy Days er med sin noe spesielle låtprogresjon et eksempel på Magnus Sinnes enorme popteft. Den starter som et dagdriversk hverdagsfrieri, fortsetter med Anne Lene Hägglunds honningrøst før smakfult orkestrerte fyrverkerifanfarer fra trompeter noe uventet og veldig spennende tar stykket med ut i periferien. Potensiell allemannseiefaktor på en fin måte. -Aleksander

The Asteroids Galaxy Tour - Lady Jesus

Mette Lindberg (vokal) og Lars Iversen er The Asteroids Galaxy Tour, et av Danmarks morsomste band for tiden. De ble dessverre oppdaget av Amy Winehouse, men man tar vel den sjansen man får. Plata Fruit kom ut 21. September i Europa på deres eget lille labell Small Giants. Lars Iversen skriver låtene og produserer og når de opptrer live blir bandet et seks manns band med blåserekke, gitar og trommer. Feel good alternativ pop-musikk er varemerket; de høres kanskje ut som en nytolkning av 60’tallets hippe (ikke hippie) scene. Med innslag av psykedelia i en ramme av fengende melodier og ”rett fram” slagere funker dette bra! Første gang jeg hørte låta så tenkte jeg på "Burning Man" av en eller annen grunn og jeg har veldig lyst til å havne på et dansegulv med fullt av folk og denne låta. -Gøte

Retro: Emitt Rhodes - Somebody Made For Me

Emitt Rhodes fra L.A. blir ofte karakterisert som en enmanns-Beatles, ikke bare fordi han høres ut som en Beatle (nærmere bestemt Paul McCartney), men fordi han spilte alle instrumentene sine selv. Etter at han forlot gruppa The Merry-Go-Round (som bl.a. stod bak hitene "Live" og "You're A Very Lovely Woman") gikk han solo, først med et selvtitulert album på plateselskapet A&M, og så, kun 14. dager senere, med enda et selvtitulert album på plateselskapet Dunhill - en skikkelig kommersiell brøler. Forvirrelsen var et faktum, og solo-karrieren til Emitt Rhodes fikk en knirkete start. A&M-albumet ble etterhvert trukket tilbake, retitulert til American Dream, og gitt ut på nytt, men skaden var allerede skjedd. Albumet på Dunhill anses som Emitt Rhodes beste øyeblikk. Han spilte det inn helt alene, i et hjemmesnekret studio, og resultatet ble en mini-klassiker i pophistorien. Albumet ble en suksess blant kritikere, men platemarkedet var heller lunkent. Det ble det ingen videre kommersiell suksess på hans to påfølgende album; Mirror (1971) og Farewell To Paradise (1973) heller, og en bitter og desillusjonert Emitt forlot karrieren som musiker for å jobbe som plateprodusent. Som en følge av det ble han saksøkt av Dunhill, for å ikke fullbyrde en kontrakt på seks album i løpet av tre år, noe som ruinerte ham fullstendig. I de senere år har flere og flere fått øynene opp for musikken til Emitt Rhodes. Enkelte fikk kanskje med seg låta "Lullabye" på soundtracket til The Royal Tenenbaums av Wes Anderson. Nylig ble det gitt ut en dobbel CD i et begrenset opplag på Universal, hvor hans fire solo-album samles på ett brett. Han spiller også for tiden inn et nytt album, og en dokumentarfilm om livet hans står visstnok også på trappene. -Even

The Avett Brothers - Slight Figure of Speech

For en som har vokst opp med pop, for så å viet noen år til Country er The Avett Brothers en god gammel manna sendt fra himmelen. Bandet, som består av to brødre og en kompis, blander nemlig disse to sjangrene på en måte som tilfredsstiller begge skarer. Ikke minst blir det i tillegg en rød tråd gjennom det hele når Rick Rubin (Johnny Cash, NIN, Red Hot Chili Peppers) får lov til å produsere plata. Og den, med navn "I and Love and You", er tenkt på som en løslig temaplate om det ofte brukte temaet kjærlighet. Men tekstene kombinert med vokalharmonier, strøken instrumentering og blanding av pop og americana gjør at denne plata er så langt unna klissete du kommer. Det har rett og slett plitt en liten perle, hvor nye elementer oppdages ved hver gjennomlytting. -Øystein

Royal Bangs - My Car is Haunted

Royal Bangs er fem karer fra Knoxville Tennesse som spiller fengende synth og gitarbasert støypop. My Car Is Haunted er hentet fra deres siste plate Let It Beep, som allerede er sluppet i USA gjennom Audio Eagle Records, plateselskapet til Patrick Carney fra the Black Keys. I Europa må vi imidlertid vente til 23. november før den kommer på City Slang. I følge dem selv er musikken en blanding av to konsepter: Electronikk, i form av tykk synth og programmerte trommer, og 1970-tallets pop/rock. Ryan Schaefer, keybordist, vokalist og produsent, nevner Bruce Springsteen, Thin Lizzy og Blade Runner soundtracket som inspirasjon til platen. -Thomas

The Very Best - Julia

-Kristoffer R

Sacred Harp - Next Time Too

Det er vel neppe særleg sannsynleg at sumaren snart kjem sprettande med solromanser og grilling. Nettopp derfor passar det veldig godt at Sacred Harp slepp sin debut-EP no i november, dette er nemleg musikk tilpassa den nordiske vinteren med frost og myrke kveldar. Next time too er låta som minner om at det fyrste snøfallet og holkebelagt asfalt trass alt har noko ganske vakkert over seg, ein må berre ta seg litt betre tid og hugse skjerf. Sacred Harp er eit Oslo-basert band med medlemmar frå mellom anna Adjagas og Klang Kollektif, dei lagar stille og djevelsk musikk inspirert av indierock og jazz. Sacred Harps suggerande klangar, statiske rytmer og karakteristiske vokal er kanskje akkurat det som kan gjera seinhausten leveleg for studentar med glatte sko. -Hans Kristen

The Yolks - Jane

The Yolks tøffer ut av Chicago, Illinois, i en gammel bil med bumperstickeren "puttin' the soul back in rock'n'roll". Trioen spiller sjarmerende, slentrende garasjemusikk og lirer ufortrødent av seg fraser som "Oooo! I won't do what you want me to." Vanskelig å ikke like med andre ord. Låta "Jane" handler visstnok om å dra på picnic (med sykkel). På ett vis er The Yolks garasjepopens kjerneverdier. Tre instrumenter, tre grep, og moro for alle penga. I enkelte øyeblikk høres de faktisk ut som en mer gammeldags, mindre cool, DIY utgave av The Strokes. O voi! Etter to syvtommere er de nå aktuelle med sitt selvtitulerte debutalbum (i Europa slippes dette på det østeriske plateselskapet med det megetsigende navnet - Bachelor Records). -Andreas L

Acrylics - All of the Fire

Jeg veit nesten ingenting om Acrylics fra Brooklyn, annet enn at ti-tommeren "All of the Fire" kommer ut på Terrible Records 28.oktober. Terrible Records er det helt nye plateselskapet til Chris Taylor fra Grizzly Bear og Ethan Silverman fra Lust Boys. På selskapet skal Taylor blant annet gi ut musikk selv under navnet CANT - EP'en "Ghosts" er ute nå, med en uutgitt Arthur Russell-låt på b-siden. Men han har altså også satt seg over i produsentstolen og produsert den kommende Ep'en fra Acrylics. "All of the Fire" kunne lett vært på Fleetwood Macs "Rumours", men høres allikevel ikke nostalgisk og gammeldags ut, bare som det den faktisk er: En klassisk, fantastisk poplåt. -Anne

Beneva vs Clark Nova - Dog Does Eight Impersonations

Jeg lover at Beneva vs. Clark Nova har laget et av årets beste album med Dramadadatic! Benjamin Finger og Rudi Simmons har fra før vist sine kunster på elektronika/ambient-feltet gjennom utgivelsene Sombunall og Flotsam/Jetsam. På det nye albumet byr de på et magisk univers av noe som kan betegnes som drømme-elektronika. De har en egen evne til å oppnå helheter av å forene kontrasterende elementer. Akkustiske instrumenter møter digital lydeksperimentering, nydelige, melankolske melodilinjer i en malstrøm av ulike samples. ”Dog Does Eight Impersonations” er som resten av plata både organisk og abstrakt på en gang, og ikke minst vakker som få. -Ann Kristin

Blue Basement - Rover

Blue Basement er et forholdsvis ungt rockeband fra Oslo. Det startet opp i 2005, og i 2008 ga de ut sin første plate "Half moons and Hurricanes", men de er ikke signert av noe plateselskap. Musikken kan beskrives som eksperimentell indie, eller bare pur rock. Deres inspirasjonskilder er The Doors, Red Hot Chilli Peppers, Jaga Jazzist og Alice Cooper. Hanif Kawousi, vokalisten i bandet har til tross for alderen en voksen, sterk stemme som river tak i deg. De spiller småkonserter rundt om i Oslo hele tiden. De spillte også på klubbdagene til Øyafestivalen. Ungt og lovende band, med melodiøs rock. -Åste

High Places - I Was Born

Rob Barber og Mary Pearson i High Places gav ut sitt selvtitulerte debutalbum i fjor høst. Etter det har de vært på en rekke turnéer, de har bl.a spilt to ganger i Oslo (den første i Radio Nova-regi med ”Bra Trommis presenterer”). Nå er de i gang med arbeidet med sin andre fullengder, men først slipper de låta ”I Was Born” som blir førstesingel på en kommende 12-tommer. Trekk ved High Places’ særegne lydbilde som tunge bassrytmer og klangeffekter er fortsatt tilstede. Nytt er at Mary for første gang spiller på sitt hovedinstrument bassoon, mens Rob spiller en del gitar på den tradisjonelle måten, uten forvregning. Låta preges mye av Marys alvorlige og sorgtunge tekst og vokal, men mot slutten får vi også litt morsom eksperimentering med et østen-lignenede-sound. Samlet sett som en episk hymne. -Ann Kristin

Kråkesølv - Skredder

Bodø-bandet Kråkesølv kommer nå med sitt debutalbum ”Trådnøsting” på eget selskap. De har tidligere vært lista på Radio Nova med låta Blåe Øya. Nå førfører de oss igjen med sin fengende indie-pop/rock, denne gangen med post-rock influerte Skredder. Det er lenge siden vi har hørt noe så interessant og morsomt-poetisk blitt uttrykt på bodøværing. Bra norsk hype i vente. -Ann Kristin

Sleigh Bells - Ring Ring

Nylig ble bransjetreffet CMJ avholdt i New York, og som alltid med slike tilstelninger liker pressen å gjøre musikk til en konkurranse og kåre vinnere og tapere i grenene "beste konsert", "dette bandet fikk mest medieoppmerksomhet" og "årets hype". Og den definitive vinneren av flest kategorier under årets CMJ var nok duoen Sleigh Bells fra Brooklyn/Florida, som består av Derek Miller som spiller gitar, produserer og skriver låter, og Alexis Krauss på vokal. Det har riktignok summet rundt Sleigh Bells i bloggsfæren en stund allerede, men det er altså først nå alle omfavner dem. Blogg-bibelen Pitchfork har sågar utropt de til "den beste nye musikken" akkurat nå. Og det er vel ingen tvil om at kombinasjonen mann-kvinne-duo og dansbar elektro-støy-pop treffer et eller annet som er veldig 2009, så får vi se om hypen holder seg inn i 2010 til bandet får re-innspilt demoene sine og gitt ut noe på ordentlig. Når den tid kommer er det nok usikkert om låta som vi har lista denne uka på A-lista får bli med, i såfall må nok Sleigh Bells ta en prat med George Clinton og hans Funkadelic. Sleigh Bells "Ring Ring" er nemlig slående lik Funkadelics "Can You Get to That" fra 1971. -Anne

Little Jinder - Youth Blood

Denne uka spiller både Desire og Glass Candy i Oslo, og Sally Shapiro har blitt et navn som ikke bare nerdete italo-disco-entusiaster følger med på. Alt ligger med andre ord til rette for at 20 år gamle svenske Josefinder Jinder også kan slå gjennom i Norge med hennes Italians Do It Better- influerte disco-pop. I 2008 slapp hun EP'en Polyhedron på det New York-baserte selskapet Trouble & Bass Recordings, og i skrivende stund jobber hun med debutplata som skal komme ut tidlig neste år. Men før den tid kommer EP'en Youth Blood, som slippes 1. desember. Og selv om låta kanskje er litt cheesy og for mange sikkert vekker kleine dansegulv-minner fra 90-tallet, så er det jo umulig å ikke elske en låt om vampyrer i disse True Blood- og Twilight-tider. -Anne