A-Lista

Grass Widow - To Where

Hannah Lew, Raven Mahon og Lillian Maring utgjør San Francisco-trioen Grass Widow. Bandet skriver seg inn i en tradisjon som kan spores tilbake til sent 70-tall/tidlig 80-tall og hele smørja av punk/post-punk/tidlig indie-musikk. Musikk som spredte seg via demoer og fanziner, helst spilt inn på billig opptaksutstyr. Man kan fort gå seg vill i referanser i møte med slike band, Grass Widow er også tydelig inspirert av 60-tallets gitarpop og garasjemusikk, samt surf og psykedelia. Uansett er korte låter som "To Where" fantastisk popmusikk ispedd en svær dose 'awkwardness' og bråk. For meg er Grass Widow lyden av tre venninner som skrangler ut all jævelskapen de måtte bære på og omsetter den i musikalsk lykke. Making a mess. Aktuelle med en selvtitulert 12" LP. Den ble såvidt man kan forstå sluppet i begynnelsen av september og er også helt nylig utgitt digitalt. -Andreas L.

The Avett Brothers - Slight Figure of Speech

For en som har vokst opp med pop, for så å viet noen år til Country er The Avett Brothers en god gammel manna sendt fra himmelen. Bandet, som består av to brødre og en kompis, blander nemlig disse to sjangrene på en måte som tilfredsstiller begge skarer. Ikke minst blir det i tillegg en rød tråd gjennom det hele når Rick Rubin (Johnny Cash, NIN, Red Hot Chili Peppers) får lov til å produsere plata. Og den, med navn "I and Love and You", er tenkt på som en løslig temaplate om det ofte brukte temaet kjærlighet. Men tekstene kombinert med vokalharmonier, strøken instrumentering og blanding av pop og americana gjør at denne plata er så langt unna klissete du kommer. Det har rett og slett plitt en liten perle, hvor nye elementer oppdages ved hver gjennomlytting. -Øystein

Kråkesølv - Skredder

Bodø-bandet Kråkesølv kommer nå med sitt debutalbum ”Trådnøsting” på eget selskap. De har tidligere vært lista på Radio Nova med låta Blåe Øya. Nå førfører de oss igjen med sin fengende indie-pop/rock, denne gangen med post-rock influerte Skredder. Det er lenge siden vi har hørt noe så interessant og morsomt-poetisk blitt uttrykt på bodøværing. Bra norsk hype i vente. -Ann Kristin

The German Measles - Eternity

Det fantastiske NY-labelet Captured Tracks, drevet av Mike ”Blank Dogs” Sniper, fortsetter å fostre oss med undergrunnsmusikk. Et av høstens nye tilskudd er The German Measles med deres EP Wild. Bandet beskrives som ”Brooklyns premiere party freaks” og er her for å servere oss galskap. De gir oss i allefall god gammeldags post-punk/punk, med et snev av Johnny Rotten gneldring. -Ann Kristin

Magnus Sinnes - Lazy Days

Årets by:larm artister har blitt sluppet uten at Trondheim er representert med en eneste bart. Det er litt rart å tenke på når man vet at der sitter en smed i brygga studio på bakklandet. En visjonær popkomponist som evner å inkorporere det abstrakte og teatralske i lyd med rødmende popoppskrifter. Magnus Sinnes, som det har vært veldig stille rundt atter at han høstet lovord under urørt-finalen i 2007, (det året Mattias Tellez vant) holder i disse dager på med ferdigstilling av et debutalbum som etter sokna skal slippes en gang på nyåret. Lazy Days er med sin noe spesielle låtprogresjon et eksempel på Magnus Sinnes enorme popteft. Den starter som et dagdriversk hverdagsfrieri, fortsetter med Anne Lene Hägglunds honningrøst før smakfult orkestrerte fyrverkerifanfarer fra trompeter noe uventet og veldig spennende tar stykket med ut i periferien. Potensiell allemannseiefaktor på en fin måte. -Aleksander

The Megaphonic Thrift - Son of J

Til å være et relativt nytt band skorter det ikke på erfaring hos The Megaphonic Thrift. Kvartetten er nesten som en supergruppe å regne med medlemmer fra The Low Frequency in Stereo, Stereo 21, Casiokids og Syme. Nå slipper de sin debut EP, A Thousand Years of Deconstruction, som bl.a inneholder låtene fra den tidligere utgitte sjutommeren Acid Blues, men skal etter sigende også gi oss et hint om hva som kan ventes fra det kommende albumet. På EP'ens tittellåt er de innom shoegazelandskapet til Spacemen 3 og My Bloody Valentine, samtidig som de flørter med litt akkustisk folk på "Everytime (oxygen)". Men brorparten av plata er trygt plassert i støyrock ala Sonic Youth. Dette er for eksempel tydelig på låta "Son of J" som er en slags upspeeda versjon av "Total Trash" fra Daydream Nation. The Megaphonic Thrift er imidlertid dyktige nok til å bruke inspirasjonen kreativt, og lager de mest melodiøse støyrocklåtene du sannsynligvis har hørt på lenge. -Ann Kristin

Retro: Julie Driscoll, Brian Auger & The Trinity - Tiger

Jools & Brian introduserte formasjonen Julie Driscoll, Brian Auger & The Trinity for et amerikansk publikum på plateselskapet Capitol. Det var et fragmentert album med solo-materiale fra Julie Driscoll, såvel som noen interessante bidrag fra Auger & The Trinity uten medvirkning fra Driscoll. Musikk-utvalget var mildt sagt eklektisk, med en blanding av Spector-inspirert soul-pop og psykedelisk mod-jazz. Hvis albumet i sin helhet er noe vanskelig å få tak på, finnes det flere knallsterke låter her. En av de kuleste; "Tiger" bruker det å temme en tiger som en seksuell metafor, mens Brian Auger klorer på Hammond-orgelet sitt. -Even

Vampire Weekend - Horchata

Vampire Weekend har i en periode hatt en stor, nedtellende klokke på nettsiden sin. Og når den endelig var ferdig med å telle ned, dukket "Horchata", den første singelen fra deres andre album, Contra, opp. Albumet kommer ikke før 12. januar, men "Horchata", som også er navnet på en slags drikk som er vanlig i Latin-Amerika, kan lastes ned nå. Veldig annerledes fra Vampire Weekends tidligere materiale er det ikke, men bandet hevder selv at den nye plata er inspirert bl.a av California. Men innflytelsen fra afrikansk musikk, eller kanskje rettere sagt Paul Simon, og delvis klassisk musikk, er fortsatt veldig tydelig. Det skjer en hel masse i låta, alt fra xylofoner og marimbaer til kor og artige trommer. Og teksten er som vanlig litt øvre middelklasse, elite-universitetsaktig, med det er jo derfor du enten liker eller hater Vampire Weekend. -Rikke

Acrylics - All of the Fire

Jeg veit nesten ingenting om Acrylics fra Brooklyn, annet enn at ti-tommeren "All of the Fire" kommer ut på Terrible Records 28.oktober. Terrible Records er det helt nye plateselskapet til Chris Taylor fra Grizzly Bear og Ethan Silverman fra Lust Boys. På selskapet skal Taylor blant annet gi ut musikk selv under navnet CANT - EP'en "Ghosts" er ute nå, med en uutgitt Arthur Russell-låt på b-siden. Men han har altså også satt seg over i produsentstolen og produsert den kommende Ep'en fra Acrylics. "All of the Fire" kunne lett vært på Fleetwood Macs "Rumours", men høres allikevel ikke nostalgisk og gammeldags ut, bare som det den faktisk er: En klassisk, fantastisk poplåt. -Anne

Arms on Fire - Socialist vampire, make a left

For over et år siden listet vi låta "The North Sea" her på Radio Nova, fra Arms on Fires demo/myspace. Da påpekte vi at Oslo og omegns hardcore-miljø var blitt et nytt Klondyke, med skatter som Rumble in Rhodos, Sigh & Explode og Angora Static. Nå et år senere har Arms on Fire fått spilt inn et helt album, som appåtil har fått distribusjon fra platebutikken Tigers nye distroselskap, Diger. Det er ingen tvil om at gruppa har brukt året godt. Låta "Socialist vampire, make a left" oser av politisk ideologi, og retter alt sitt harde skyts mot tafatt ungdom, som klager uten å involvere seg. Pick up the struggle, liksom! Albumtittelen "Hello Youth" bekrefter langt på vei at det er ungdommen som er målgruppa for Arms on Fire. Melodiene er lekne, overgangene ganske elastiske og tekstene er rett-fram naive, men med klare budskap. -Kjetil

Blue Basement - Rover

Blue Basement er et forholdsvis ungt rockeband fra Oslo. Det startet opp i 2005, og i 2008 ga de ut sin første plate "Half moons and Hurricanes", men de er ikke signert av noe plateselskap. Musikken kan beskrives som eksperimentell indie, eller bare pur rock. Deres inspirasjonskilder er The Doors, Red Hot Chilli Peppers, Jaga Jazzist og Alice Cooper. Hanif Kawousi, vokalisten i bandet har til tross for alderen en voksen, sterk stemme som river tak i deg. De spiller småkonserter rundt om i Oslo hele tiden. De spillte også på klubbdagene til Øyafestivalen. Ungt og lovende band, med melodiøs rock. -Åste

Bombay Bicycle Club - Always Like This

Pertentlig Londonpop fra en av de beste nykommer-nominerte på årets UK festival awards. Albumet I Had the Blues But I Shook Them Loose ble sluppet tidlig i juli uten at norske musikkjournalister forvillet på seg vinkel i øyenbrynene. Lydsesongen vi nå har foran oss er imidlertid skreddersydd for disse diet shoegaze-guttene som høres ferske ut litt på samme måte som det første til Phoenix, litt ut som det første til Interpol og litt ut som det 2009 har å by på av velartikulert ungdom med popteft og solide kredreferanser. "Always like this" er det mest radiovennlige utdraget fra et spennende variert debutalbum som fort kan vise seg å bli et av årets minste felles multiplum. -Aleksander

Brilliant Colors - Absolutely Anything

Den San Francisco-baserte trioen Brilliant Colors slipper debutalbumet sitt "Introducing" på Slumberland Records 3. november, og er nå ute med andre singel fra albumet: Absolutely Anything. Og det første du garantert vil henge deg opp i når du setter på denne lille perlen av en låt, er de umiskjennelige referansene til en viss tysk dansegulvhit, i tillegg til de stadige hintene til The Raincoats, det legendariske britiske post-punkbandet fra slutten av 70-tallet. Men Brilliant Colors er mest av alt seg selv, med tøff vokal, fengende riff og melodilinjer som både burde få sjenerte rockegutter og beinharde punkejenter ut på et hvilket som helst dansegulv. -Anne

Siri Nilsen - Herregud

Siri Nilsen er datter av vår alles kjære Lillebjørn Nilsen. Hun vant Grappas Debutantpris i 2008 og har nå kommet med et album ved navn Vi som ser i mørket. Hun har sanger både på norsk og engelsk, og musikken kan vel best beskrives som visepop med en lett eksperimentell touch. Akkurat denne sangen "Herregud" er dedikert til kjæresten hennes, noe som ikke er vanskelig å skjønne hva tektsten angår. Det siste året har hun vært å se på store og små scener rundt om i Oslo. I tillegg hadde hun en liten opptreden i Nationaltheaterets siste oppsetning av Brand, hvor hun sang en låt av PJ Harvey. Denne sangen og platen forøvrig er varm og god å ha i høstmørket. -Åste Marie

Chromeo - Night by Night

Fjolleguttene i elektrogruppa Chromeo har siden debuten i 2004 vist at en kan være nerd og kasanova på en gang - ihvertfall i følge dem selv. Boblende av humor og ironi, harsellerer Chromeo skamløst med funk, pop, soul og disco fra sent 70- og 80-tall. Med høytonede gitarsoloer, vocodere, ostete synth-soloer får Dave1 og P-Thugg dansefoten til å slites av resten av kroppen og dra på tidsreise tilbake til 1982 for å bli til Prince sin støttefot. Night by Night er en låt hvor tematikken er kjærlighetsproblemer, Dave er for lite romantisk, Dama er for dramatisk, gitaren gråter over det skrantende forholdet, synthen plastifiserer, vocoderen understreker med den mekaniske stemmen. Dave1 er forøvrig storebroren til kjendis-DJ A-trak, og vi håper at ære og berømmelse faller i fanget på disse canadiske sjarmklumpene rimelig snart. -Kristoffer J.