A-Lista

Miles Benjamin Anthony Robinson - The Sound

Miles Benjamin Anthony Robinsons andre plate, Summer of Fear, kommer ut på Saddle Creek 20. oktober. Plata er produsert av Kyp Malone fra TV on the Radio, og utfra det man kan høre på "The Sound", smakebiten du får på denne ukas A-liste, kan vi kanskje vente mer lyd og større arrangementer denne gangen enn på den lavmælte, selvtitulerte debuten. Miles B.A. Robinson dras fortsatt mellom bunnløs fortvilelse og glimtvise øyeblikk av håp, og han fornyer den klisjéfylte singer/songwriter-rollen med fantastiske låter som sakte bygger seg opp og etterlater lytteren med en følelse som både ligner angst og eufori. Om Summer of Fear blir Miles B.A. Robinsons "store gjennombrudd" er ikke sikkert, med låter som både er lange og kanskje litt vanskelige etter første lytt. Men gir du fyren en sjanse kan jeg love deg at du aldri kommer til å glemme han, og at du bare vil sette på "The Sound" om og om og om igjen. -Anne

The XX - Islands

The XX er en sexy popgruppe fra Sørsida av London. De fire 20-åringene formidler smertene ved ung og sår kjærlighet (gjerne i fysisk form) på et ømt vis, med storbyens pulserende takter i bakgrunnen. Der andre Indie-grupper ikke ville rørt R'n'B med en 1 m lang gitar, forlyster The XX seg nettopp med denne sjangeren - i sin moderne form. Trommemaskinen putrer hypnotiserende avgårde, med tunge basslinjer og ambiente lyder lagt over. -Kristoffer

Mission of Burma - 1,2,3 Partyy!

Mission of Burma har ikke fulgt verdens mest konvensjonelle løp som band. De startet opp i 1979, og skapte seg gjennom utgivelsene av EPen "Signals, Calls and Marches" i 1981 og albumet "Vs." i 1982 en plass blant pionerene innen amerikansk post-punk. Men så sluttet de å spille sammen som band grunnet gitarist Roger Miller sin tinnitus, og tok følgelig en ca 19 år lang pause der bandmedlemmene syslet med diverse sideprosjekter. Men i 2002 begynte endelig Mission of Burma å spille live igjen, sammen med Bob Weston fra Shellac, og siden har de gitt ut albumene "ONoffON" i 2004 og "The Obliterati" i 2006. Utolig nok har de klart å både bevare og oppdatere sin originale sound, preget av en militærinspirert skarptromme, melodiske basslinjer som ofte går opp de lysere registerne, dissonante gitarer, tape loops og ofte politiske tekster. I oktober kommer Mission of Burmas fjerde album "The Sound, The Speed, The Light" ut på Matador, og kritikerne er enige om at bandet ikke viser noen hørbare tegn på alderdom og vender tomlene opp. -Rikke

Tom Russell - Criminology

Tom Russell er mannen med de interessante historiene. Han har vært lærer i Biafra da sultkatastrofen ble et faktum. Han jobbet på sirkus i Puerto Rico. Og han har, som han synger om i ukas låt, tatt eksamen i kriminologi. I tillegg til opphold i Spania og Norge.Neste år runder americana-artisten 60 år, og feirer på forskudd med å kanskje gi ut sitt beste album,"Blood and Candle Smoke". Han har fått med seg Calexico som backingband, og tatt med deres sound på plata. Noe som gir den en egen personlighet, og det er ingen tvil om at jazzblåsere, trekkspill og Rhode piano får frem Russell akkurat slik han er som 59-åring. Dette er en plate som flyter inn, og som jeg vil høre på repeat på vei til jobb denne høsten. -Øystein

Retro: Iron Virgin - Rebels Rule

Iron Virgin fra Edinburgh ga seg kjapt, men ikke før de hadde sluppet 45-bomben "Rebels Rule" over et likegyldig publikum. Mye lå til rette for at det skulle gå bra en stund. De hadde en killer låt, og sanger Stuart Harper, gitaristene Gordon Nicol og Lawrie Riva, bassist Marshall Bain og trommeslager John Lovatt var selvsikkert kledd for suksess. Iført lilla polkadott jumpsuits, jern-truser eller amerikansk fotballutstyr var de klar for å ta den nærmeste puben med storm. Kenny Everett, kjent komiker og DJ for BBC, likte "Rebels Rule" så godt at han fikk dem til å spille inn en jingle som lød "Stand up for Kenny Everett!" Men det ble ingen ingen suksess og ingen flere låter fra Iron Virgin. "Rebels Rule" åpner den glimrende Junk Shop Glam-samleren Velvet Tinmine som er ute på RPM records nå. -Even

Vampire Weekend - Horchata

Vampire Weekend har i en periode hatt en stor, nedtellende klokke på nettsiden sin. Og når den endelig var ferdig med å telle ned, dukket "Horchata", den første singelen fra deres andre album, Contra, opp. Albumet kommer ikke før 12. januar, men "Horchata", som også er navnet på en slags drikk som er vanlig i Latin-Amerika, kan lastes ned nå. Veldig annerledes fra Vampire Weekends tidligere materiale er det ikke, men bandet hevder selv at den nye plata er inspirert bl.a av California. Men innflytelsen fra afrikansk musikk, eller kanskje rettere sagt Paul Simon, og delvis klassisk musikk, er fortsatt veldig tydelig. Det skjer en hel masse i låta, alt fra xylofoner og marimbaer til kor og artige trommer. Og teksten er som vanlig litt øvre middelklasse, elite-universitetsaktig, med det er jo derfor du enten liker eller hater Vampire Weekend. -Rikke

Siri Nilsen - Herregud

Siri Nilsen er datter av vår alles kjære Lillebjørn Nilsen. Hun vant Grappas Debutantpris i 2008 og har nå kommet med et album ved navn Vi som ser i mørket. Hun har sanger både på norsk og engelsk, og musikken kan vel best beskrives som visepop med en lett eksperimentell touch. Akkurat denne sangen "Herregud" er dedikert til kjæresten hennes, noe som ikke er vanskelig å skjønne hva tektsten angår. Det siste året har hun vært å se på store og små scener rundt om i Oslo. I tillegg hadde hun en liten opptreden i Nationaltheaterets siste oppsetning av Brand, hvor hun sang en låt av PJ Harvey. Denne sangen og platen forøvrig er varm og god å ha i høstmørket. -Åste Marie

Your New Favourite White Trash - Skeleton Light

Your New Favourite White Trash er et band med base i Kongsberg/Oslo. På Myspace-siden deres har de høstet komplimenter som; energisk frekkhet med en herlig skitten lyd, 100% riktig. Hardcore med referanser fra Hot Snakes, The Blood Brothers, Black Flag til norske band som Jr. Ewing og Snöras. Moren din vil nok kalle det bråkete skrikemusikk. Selv beskriver de musikken sin som Tropical/Jungle/Hardcore. -Madelen

Anne Lene Hägglund - Big Men

Etter å ha vært en markant figur i Trondheims undergrunnsscene gjennom flere sesonger tok Eidsvollsprinsessen Anne Lene Hägglund med seg band, låter og og markedsstrategi til hovedstaden. Det resulterte i lovord for konserter under årets by:larm, medieoppmerksomhet for hjemmesydde cd-cover og innspillingsstart på "Bird Cherry Grove" som i følge sogna skal gies ut i januar. Hägglunds sirkuspoporkester bestående av blant annet trekkspill, kontrabass, gjøkur og sigøynerkor har enestående lyd i norsk sammenheng og plasserer seg med en fot i freakfolken, en fot i den klassiske popmusikken og en fot i Edit Piafs våte franske drøm. Altså er Anne Lene Hägglunds musikalske krumspring en trebeint eventyrhest som fortjener forståelse, oppmerksomhet og omtanke. -Aleksander

Bombay Bicycle Club - Always Like This

Pertentlig Londonpop fra en av de beste nykommer-nominerte på årets UK festival awards. Albumet I Had the Blues But I Shook Them Loose ble sluppet tidlig i juli uten at norske musikkjournalister forvillet på seg vinkel i øyenbrynene. Lydsesongen vi nå har foran oss er imidlertid skreddersydd for disse diet shoegaze-guttene som høres ferske ut litt på samme måte som det første til Phoenix, litt ut som det første til Interpol og litt ut som det 2009 har å by på av velartikulert ungdom med popteft og solide kredreferanser. "Always like this" er det mest radiovennlige utdraget fra et spennende variert debutalbum som fort kan vise seg å bli et av årets minste felles multiplum. -Aleksander

Dominique Young Unique - Music Time

Dominique Young Unique er en 18 år gammel rapper basert i Tampa, Florida, der hun har spilt inn musikk med de lokale rapperne i Yo! Majesty siden hun var 12. Nå er hun snart aktuell med EPen Hot Girl, der låta "Music Time" er med. Dominique ble nylig kåret til Floridas beste nye artist, og har bl.a fått følgende beskrivelse: "She makes Santigold sound like the teacher from Peanuts. BEST THING OF MUSIC EVER." Produksjonen på denne låta er ganske frenetisk, og er levert av Hard Feelings, som også har produsert Yo! Majesty. Resultatet er supercatchy, og Dominique Young Unique rapper som om hun aldri har gjort annet (som jo er sannheten egentlig). -Rikke

F.A.C.E. - Components

F.A.C.E. har så vidt stukket hodet frem her og der, men er foreløpig ukjent for folk flest. Det kan komme til å endre seg ganske fort, for dette er veldig freskt og frekt. F.A.C.E er en arktisk elektropop-trio, bestående av tromsøværingene Per Fox, Paulo Velasqez og Øivind Sjøvoll, og er deres hjertebarn blant flere sideprosjekter (Paulo er trommis i hardcorebandet Turdus Musicus, som opererer i en ganske annen sjanger). Per og Paulo er stasjonert i Oslo, men tar turer opp til tredjemann Øyvinds studio i Tromsø og skrur på knapper. Foreløpig teaser de oss med én låt på myspace, men det skal komme mer ganske snart. Og livedebuten skjer den 24. Oktober, på Insomnia, hjembyens elektronikafestival. Denne låta har dessuten lurt seg med på soundtracket til skifilmen Eyes Wide Open, som distribueres av Disney over hele verden. Dette er musikk som kan få den konservative pophateren i deg til å ville ødelegge opplevelsen, men man overser han totalt, og nyter det. Antagelig fordi det glossy og glade uttrykket, med deilig flerstemt vokal, er fundert på så solide akkordprogresjoner. Eller som de selv har uttalt til magasinet Grus: ”Uttrykket vårt kan beskrives som om at Mozart ligger med Pet Shop Boys mens MSTRKRFT står ved siden og heier vilt!” -Sigurd

Grass Widow - To Where

Hannah Lew, Raven Mahon og Lillian Maring utgjør San Francisco-trioen Grass Widow. Bandet skriver seg inn i en tradisjon som kan spores tilbake til sent 70-tall/tidlig 80-tall og hele smørja av punk/post-punk/tidlig indie-musikk. Musikk som spredte seg via demoer og fanziner, helst spilt inn på billig opptaksutstyr. Man kan fort gå seg vill i referanser i møte med slike band, Grass Widow er også tydelig inspirert av 60-tallets gitarpop og garasjemusikk, samt surf og psykedelia. Uansett er korte låter som "To Where" fantastisk popmusikk ispedd en svær dose 'awkwardness' og bråk. For meg er Grass Widow lyden av tre venninner som skrangler ut all jævelskapen de måtte bære på og omsetter den i musikalsk lykke. Making a mess. Aktuelle med en selvtitulert 12" LP. Den ble såvidt man kan forstå sluppet i begynnelsen av september og er også helt nylig utgitt digitalt. -Andreas

The Megaphonic Thrift - Son of J

Til å være et relativt nytt band skorter det ikke på erfaring hos The Megaphonic Thrift. Kvartetten er nesten som en supergruppe å regne med medlemmer fra The Low Frequency in Stereo, Stereo 21, Casiokids og Syme. Nå slipper de sin debut EP, A Thousand Years of Deconstruction, som bl.a inneholder låtene fra den tidligere utgitte sjutommeren Acid Blues, men skal etter sigende også gi oss et hint om hva som kan ventes fra det kommende albumet. På EP'ens tittellåt er de innom shoegazelandskapet til Spacemen 3 og My Bloody Valentine, samtidig som de flørter med litt akkustisk folk på "Everytime (oxygen)". Men brorparten av plata er trygt plassert i støyrock ala Sonic Youth. Dette er for eksempel tydelig på låta "Son of J" som er en slags upspeeda versjon av "Total Trash" fra Daydream Nation. The Megaphonic Thrift er imidlertid dyktige nok til å bruke inspirasjonen kreativt, og lager de mest melodiøse støyrocklåtene du sannsynligvis har hørt på lenge. -Ann Kristin

Jookabox - Phantom Don't Go

Jookabox er enmannsprosjektet til David "Moose" Adamson. Han er nå klar med sitt tredje album Dead Zone Boys, som er blitt beskrevet som en blanding av en klassiske kjærlighetshistorie og psykedelisk zombiemusikal. Denne beskrivelsen tydeliggjør at det er ekstremt vanskelig å sjangerplassere Jookabox da man tydelig hører folk, hiphop, blues, house og mer hymnelignende elementer dukke opp me gjevne mellomrom uten at musikken ligner på noe i de overnevnte sjangerne. Jookabox ligner bare Jookabox. -Bjørn