A-Lista

Dominic - Idiocracy (NY)

Hva gjør man med frustrasjonen av å bo i ei gudsforlatt bygd i Nord-Norge der primærvirksomheten er treforedling? Man starter selvfølgelig et band. Og hva er den ultimate sjanger for å få utløp for apati og kjedsomhet - hardcore. Dominic kommer fra Rognan i Nordland, ”vokste opp” i Bodøs hardcoremiljø, før de endte opp i Trondheim. Etter sju år har de gitt ut EP’en ”Running With Scissors” og et selvtitulert debutalbum, i tillegg til en rekke andre utgivelser av 7” og splitter mm. I arbeidet med sitt andre album ”Nord” ser det ut til at Dominic har gravd ut alt det mørke og angstfylte fra sine nordnorske sjeler. Resultatet blir et bombardement av 10 energiske og aggresive låter. Dette harde lydbildet suppleres også med en følelse av melankoli og sårhet, som uttrykkes gjennom lengre, postrock-inspirerte instrumentalpartier der high-pitch melodiske gitarer står i sentrum. Dominic inkorporerer også ”slow-fast”-dynamikken på ypperlig vis i hardcoresoundet. Selve klimaksene nås imidlertid når vokalen strekkes til det ytterste og du selv bare har lyst til å skrike med i malstrømmen av støy. -Ann Kristin

Retro: Iron Virgin - Rebels Rule (NY)

Iron Virgin fra Edinburgh ga seg kjapt, men ikke før de hadde sluppet 45-bomben "Rebels Rule" over et likegyldig publikum. Mye lå til rette for at det skulle gå bra en stund. De hadde en killer låt, og sanger Stuart Harper, gitaristene Gordon Nicol og Lawrie Riva, bassist Marshall Bain og trommeslager John Lovatt var selvsikkert kledd for suksess. Iført lilla polkadott jumpsuits, jern-truser eller amerikansk fotballutstyr var de klar for å ta den nærmeste puben med storm. Kenny Everett, kjent komiker og DJ for BBC, likte "Rebels Rule" så godt at han fikk dem til å spille inn en jingle som lød "Stand up for Kenny Everett!" Men det ble ingen ingen suksess og ingen flere låter fra Iron Virgin. "Rebels Rule" åpner den glimrende Junk Shop Glam-samleren Velvet Tinmine som er ute på RPM records nå. -Even

Karl Blau - Dark Sedan

Når sover Karl Blau? Dette er et helt legitimt spørsmål. 6. oktober slipper han sitt 3. soloalbum, Zebra, på verdens hyggeligste plateselskap K Records. I seg selv en bragd. Men som en velintegrert del av miljøet rundt Knw-Yr-Own/K Records spiller han også i bandet D+ med Bret Lunsford (Beat Happening) og Phil Elverum (Mount Eerie), og i sitt eget analoge studio produserer han bandet Dub Narcotic Sound System (Calvin Johnson med flere), i tillegg til andre artister som f eks LAKE og The Bundles. Også er han tilsynelatende alltid på turne. Men lider kvaliteten på solomaterialet hans under alle disse oppgavene? Tydeligvis ikke. "Dark Sedan" er en perle av en catchy og særegen disco-influert poplåt, hentet fra albumet Zebra, der Blau etter sigende hyller afrikansk musikk og den innflytelse på vestlig popmusikk. -Rikke

The XX - Islands (NY)

The XX er en sexy popgruppe fra Sørsida av London. De fire 20-åringene formidler smertene ved ung og sår kjærlighet (gjerne i fysisk form) på et ømt vis, med storbyens pulserende takter i bakgrunnen. Der andre Indie-grupper ikke ville rørt R'n'B med en 1 m lang gitar, forlyster The XX seg nettopp med denne sjangeren - i sin moderne form. Trommemaskinen putrer hypnotiserende avgårde, med tunge basslinjer og ambiente lyder lagt over. -Kristoffer

Lama - Wakeup Call

Nils Martin Larsen er Lama, en særdeles produktiv mann. På starten av året gav han ut debuten ”Guidebook to Lamaland” og nå er han her igjen med sitt andre album. ”Look What You Made Us Do” er godt forankret i postrock-tradisjonen, men variert, der den beveger seg fra episk lydeksperimentering til rolige, akustiske låter via en mer gitar- og støybasert sound. Åpenbare sammenligninger er band som Sigur Rós, Mogwai og Motorpsycho, både når det gjelder det musikalske lydbildet og original eksperimentering innenfor sjangere(n). ”Wakeup Call” er en kort og energisk affære som starter instrumentalt med intense akkustiske gitarer og tromming, mot slutten kommer et slags dommedagskor, og så, er alt brått svart. -Ann Kristin

Tom Russell - Criminology (NY)

Tom Russell er mannen med de interessante historiene. Han har vært lærer i Biafra da sultkatastrofen ble et faktum. Han jobbet på sirkus i Puerto Rico. Og han har, som han synger om i ukas låt, tatt eksamen i kriminologi. I tillegg til opphold i Spania og Norge.Neste år runder americana-artisten 60 år, og feirer på forskudd med å kanskje gi ut sitt beste album,"Blood and Candle Smoke". Han har fått med seg Calexico som backingband, og tatt med deres sound på plata. Noe som gir den en egen personlighet, og det er ingen tvil om at jazzblåsere, trekkspill og Rhode piano får frem Russell akkurat slik han er som 59-åring. Dette er en plate som flyter inn, og som jeg vil høre på repeat på vei til jobb denne høsten. -Øystein

Lefty Loosy Righty Tighty - Loved You to Death (NY)

Myspace er snart tomt. Med tomt mener jeg at det nå bare er et fåtall norske band igjen på Myspace, som man ikke har hørt om fra før. Undergrunnen er skjør. Derfor var det med en viss lettelse jeg kom over bandet og huskeregelen Lefty Loosy Righty Tighty her om dagen, ifølge seg selv en meget høflig trio fra Oslo. Av de tre låtene som ligger ute til forlystelse er det "Loved You to Death" som stikker seg mest ut. Basslinja kunne vært signert The Offspring på 90-tallet, den ærlige og såre teksten ville gjort Oprah forlegen og melodien er så umiddelbar at Jan Fredrik Karlsen ikke kunne gjort annet enn å sende bandet videre til finalen i Oslo. Forfriskende er det, samma å, når et band kommer ut av intet og virker så klare for å bli spilt på radio. Vi tester Lefty Loosy Righty Tightys radiokvaliteter de neste to ukene på Radio Nova. -Kjetil

Yo La Tengo - If It's True

Yo La Tengo har alltid vært et bemerkelsesverdig band som har hørtes ut som Belle & Sebastian i det ene øyeblikket, og Sonic Youth i det neste. Platene deres har stort sett vært utrolig varierte, noe også anmelderne elsker å kommentere og kanskje også å rakke litt ned på, men som er en av de tinga som har gjort at i hvertfall jeg liker bandet så godt. 8. september slapp plata "Popular Songs" på Matador Records, og denne gangen kan det jammen høres ut som om Yo La Tengo har tenkt å holde seg stort sett innafor den klassiske popsjangeren. Her kommer popperlende nemlig trillende ut av høytaleren en etter en, fra nydelige "Avalon or Someone Very Similar" til småfunky "Periodically Double or Triple". Låta jeg velger til A-lista er likevel den utrolig søte "If It's True", som frekt og freidig bruker av Four Tops "I Can't Help Myself (Sugar Pie, Honey Bunch)". -Anne

Air France - No Excuses

Euforisk slutten-på-sommeren-låt fra bolagskompisene til allerede novalistede JJ. I påvente av en fullengder som angivelig skal være klar til distribusjon på XL våren 2010 slapp nylig göteborgsduoen Air France både On Trade Winds EP fra 2006 og No Way Down EP fra 2008 på vinyl. På sistnevnte finnes No Excuses - et svevende belearisk stykke musikk som avharryfiserer Ibizakonseptet ti år på overtid. Søte franske samples, smakfull dynamikk og naive tekstlinjer som minner om at det snart er høst, a'la «no excuses left/ waiting to fail/ but not quite yet/» er sammen søtt og deilig auditivt sukkertøy. -Aleksander

Anne Lene Hägglund - Big Men (NY)

Etter å ha vært en markant figur i Trondheims undergrunnsscene gjennom flere sesonger tok Eidsvollsprinsessen Anne Lene Hägglund med seg band, låter og og markedsstrategi til hovedstaden. Det resulterte i lovord for konserter under årets by:larm, medieoppmerksomhet for hjemmesydde cd-cover og innspillingsstart på "Bird Cherry Grove" som i følge sogna skal gies ut i januar. Hägglunds sirkuspoporkester bestående av blant annet trekkspill, kontrabass, gjøkur og sigøynerkor har enestående lyd i norsk sammenheng og plasserer seg med en fot i freakfolken, en fot i den klassiske popmusikken og en fot i Edit Piafs våte franske drøm. Altså er Anne Lene Hägglunds musikalske krumspring en trebeint eventyrhest som fortjener forståelse, oppmerksomhet og omtanke. -Aleksander

Black Feather - If You Can't Feel Yr Heart (NY)

Black Feather er prosjektet til Harald Frøland. Etter 11 år i den store Jaga Jazzist-familien gikk Frøland sin egen vei i 2005 og har siden bl.a vært med på en en rekke andre norske utgivelser. Nå debuterer han som soloartist med albumet ”Silhouette”. Han står for det meste av musikken på plata selv, men har også fått hjelp av en håndfull av sine dyktige musikervenner. Black Feather har allerede fått fantastiske omtaler som hver og en består av minst 12 adjektiver for å uttrykke følelsen av plata. Og ”Silhouette” er virkelig et verk som får fram alle mulige følelser hos deg - et album som passer like godt når du er på ditt mest deppa eller ditt mest ekstatiske. Det er svevende, episk, storslagent og melodiøst (4 adjektiver...). Det er egentlig unødvendig å prøve seg på noen sjangerdefinisjon. Men, albumet er til tider veldig rytmisk, nesten-catchy popete, som så går over i mørkere drone-partier, før det fortsetter med akustiske gitarer som blander seg med elektro-elementer. Det er rett og slett ukonvensjonell, eklektisk pop for å si det kort. -Ann Kristin

Children and Corpse Playing in the Streets - Let's Dance But Feel Me Up and Die

Children and Corpse Playing in the Streets består av Marit Harnes og Inga-Lill Farstad. Romsdal-nå-Oslo-jentene har etter mye om og men fått ut debutplata si ”Honey I’m Home!”. Her er både fine, klassisk-søte poplåter i Stina Nordenstam-stil, morsom eksperimentering med både samples og vokal som hos CocoRosie og kule elektrobeats ala Stereolab. de er tydelig store fan av leking med casio-keyboard. Som på Let's Dance But Feel Me Up and Die. -Ann Kristin

Cloon - Donut the size of a Wheel (NY)

Kva vert resultatet om ein blandar Tool, Primus og Faith No More med Frank Zappa og Tom Waits? Svaret skal og bør vera belgiske Cloon. Bandet starta som eit instrumentalprosjekt i 2002, men fekk på plass den manglande puslespelbrikka då Tom Claus i 2004 fekk vervet som vokalist og scenebajas. Etter dette vart ein demo og ein ep spela inn, før flinkisbandet i 2007 fekk varme opp for Clawfinger på deira Europaturné. I 2009 er debutalbumet under innspeling, og i det høvet har Cloon lagt ut både demoen og epen sin til gratis nedlasting på Last.fm. "Donut the size of a Wheel" er ei gladlåt sprudlande av energi, fengjande og fluffy på same tid. -Hans Kristen

Mission of Burma - 1,2,3 Partyy! (NY)

Mission of Burma har ikke fulgt verdens mest konvensjonelle løp som band. De startet opp i 1979, og skapte seg gjennom utgivelsene av EPen "Signals, Calls and Marches" i 1981 og albumet "Vs." i 1982 en plass blant pionerene innen amerikansk post-punk. Men så sluttet de å spille sammen som band grunnet gitarist Roger Miller sin tinnitus, og tok følgelig en ca 19 år lang pause der bandmedlemmene syslet med diverse sideprosjekter. Men i 2002 begynte endelig Mission of Burma å spille live igjen, sammen med Bob Weston fra Shellac, og siden har de gitt ut albumene "ONoffON" i 2004 og "The Obliterati" i 2006. Utolig nok har de klart å både bevare og oppdatere sin originale sound, preget av en militærinspirert skarptromme, melodiske basslinjer som ofte går opp de lysere registerne, dissonante gitarer, tape loops og ofte politiske tekster. I oktober kommer Mission of Burmas fjerde album "The Sound, The Speed, The Light" ut på Matador, og kritikerne er enige om at bandet ikke viser noen hørbare tegn på alderdom og vender tomlene opp. -Rikke

Discovery - Swing Tree (NY)

Se for deg et stort tre med et langt tau knytta fast i en av de tjukke grenene øverst på stammen, og et lite vann du kan kaste deg ned i, med farten du har fått fra huska. Sett så dette store treet med tauhuska i gryta av en stor amerikansk by, for eksempel New York, midt mellom skyskraperne du enten har opplevd selv eller sett på bilder. Barndomsnostalgi og elektrobymusikk ispedd rytmer fra helt andre deler av verden er noe av det man kanskje kan høre i Swing Tree, et elektropopbidrag fra newyorkerne i Discovery. Duoen består av Wes Miles og Rostam Batmanglij, med bakgrunn fra henholdsvis RaRaRiot og Vampire Weekend, og albumet LP kom i juli i år. -Sissel