A-Lista

Lovvers - Society Jam

Britiske Lovvers slapp albumet OCD Go Go Go Girls for en snau måned siden, og følger i stor grad opp stilen fra debut-EPen Think, med en blanding av influenser som The Germs, Wipers, The Stooges og diverse undergrunns punk og post-punk, med sin egen mer rølpete, slurvete sound. Det nye albumet, som også er ute på Witchita Recordings, er muligens litt mindre punk og litt mer garagerock, med en mer forvrengt vokal. Men sangen "Society Jam" er ikke hentet fra dette albumet, men en helt ny 7-tommer som slippes i nærmeste framtid. Den er produsert av Jarvis Taveniere fra bandet Woods, og spilt inn i Brooklyn i hjertet av glue-wave-bølgen, nemlig studioet Rear House som har huset band som Vivian Girls, Blank Dogs og Woods. -Rikke

Taken By Trees - Anna

Victoria Bergman, kjent fra gruppa The Concretes og som hun som synger jentestemmen på Peter, Bjørn & John's kjempehit "Young Folks", gav i 2007 ut den nydelige plata "Open Fields". I forrige uke kom oppfølgeren East of Eden, der Victoria Bergman aka Taken By Trees kanskje beveger seg utpå det dypeste farvannet du kan gjøre som popmusiker - hun har nemlig prøvd å lage en world music-plate! Og merkelig nok fungerer det riktig så bra med tydelige referanser til forskjellige musikalske regioner. Her er italiensk småpludring, afrikansk sang, balkanske strengeinstrumenter og indiske fløyter - og det høres bare bittelitt kleint ut. Ikke minst er det flotte popmelodier, sånn som på vakre "Anna". På den har hun tilogmed fått med seg selveste Panda Bear, og da kan det jo strengt talt ikke bli dårlig. Den mest sjarmerende låta av de alle er dessuten kanskje lo-fi coveren av Animal Collectives' "My girls", her kalt "My Boys". -Anne

Nils m/Skils - Ikke Stopp

Norges beste freestyle-rapper Nils m/ Skils kommer fra det han kaller Akershus' Beverly Hills, nærmere bestemt Gjerdrum. At man blir flink til å leke med ord når man vokser opp på et sånt sted har bidratt til at vi i august kunne betale akkurat hva vi ville for mannens første ordentlige album, "Undergrunnslegende". Fra denne plata har vi plukka ut en klassisk banger i "Ikke stopp", en låt som pga masse energi og naivt refreng lett ville blitt ny favo på Barong Sai. Uansett, nå kan du irritere de kjipe venna dine som ler bort norsk rap, ved å sette på Radio Nova og Nils m/ Skils med "Ikke stopp". -Kjetil

The Almighty Defenders - Bow Down and Die

The Almighty Defenders oppsto pga det som må være en av tidenes mest katastrofale turnéer. Black Lips dro i vinter på turne til India, men tonet åpenbart ikke ned sceneshowet sitt nok til å bli akseptert av indiske konsertarrangører. For etter en konsert der Black Lips gjorde som Black Lips gjør på scenen ble alle deres konserter i India umiddelbart avlyst av arrangørene og det lokale politiet ble tilkalt for å arrestere bandet for usømmelig oppførsel. Bandet hadde tydligvis ikke lyst til å besøke indiske fengsler og valgte istedenfor å låse døren til backstage før de rømte ut en nødutgang og kjørte seks timer vekk for å komme ut av det lokale politiets distrikt. Men galskapen var ikke over med dette for ved hotellet de kom til prøvde en mann å stjele passene deres for å hindre dem i å forlate landet. Bandet valgte dermed å ta første fly vekk fra India, et fly som tilfeldigvis brakte dem til Berlin. I Berlin hadde bandet plutselig mye tid til overs og valgte å bruke denne til å lage et nytt prosjekt sammen med King Khan og BBQ (aka Mark Sultan) og det er dette prosjektet som har blitt The Almighty Defenders. -Bjørn

Okkultokrati - Dopecradle

Oslobandet Okkultokrati slapp sin debut ”Knarkskog EP” 25. august. Bandet som har medlemmer fra bl.a Common Cause og Haust overøser deg med en klassisk miks av hardcore, pønk og svartmetall. ”Dopecradle” skifter fra å gå i et høyt hardcore-tempo til å roe ned til repetative gitarriff i black metal-stil. Uansett stilart er dette både melodiøst og rytmisk, med et nihilistisk tankesett som utgangspunkt for det aggressive uttrykket. Svart, er forøvrig ordet som kanskje best beskriver bandet som helhet. I tillegg til navn på bandmedlemmer som Black Death og Black Qvisling, referanser som Black Flag og Black Sabbath, fronter de Knarkskog EP med en heftig, syk og mørk covertegning. EP’en er ute på vinyl i bare 200 kopier! -Ann Kristin

Todd Snider - Money, Compliments, Publicity

Nytt år, nytt plateselskap og ny plate fra Todd Snider. Det virker som om Snider har funnet seg en bra rytme. Musikalsk har han fortsatt det litt slentrende,akustustiske soundet. Tekstmessig er han tilbake med et humoristiske persongalleri etter den politisk ladde plata "Peace Queer". Denne gangen har han også fått med seg Don Was til å produsere "The Excitement Plan". Samt Loretta Lynn på en låt, som duettpartner og medskribent. Det fører til at det blir litt country/blues preg, samtidig som det er en stor variasjon på materialet. Det virker som om Todd Snider virkelig storkoser seg. -Øystein

Pete Townshend - North Country Girl

Retro: Etter det kritikerroste solo-albumet Empty Glass (1980), som enkelte mener likegodt kunne vært et Who-album, gikk Pete Townshend i en helt annen retning med oppfølgeren All The Best Cowboys Have Chinese Eyes. Noen elsket det, andre hatet det, men en ting er ihvertfall sikkert - dette var Pete Townshend på sitt mest personlige, ugjennomtrengelige og vanskeligste. Albumet omfavner alt som var moderne i sin samtid - synth, trommemaskiner, spisse albuer og en stor dose new wave, og låter kanskje av den grunn en smule datert ut i dag. "North Country Girl" stikker seg derimot ut som en frisk godbit. -Even

Yo La Tengo - If It's True

Yo La Tengo har alltid vært et bemerkelsesverdig band som har hørtes ut som Belle & Sebastian i det ene øyeblikket, og Sonic Youth i det neste. Platene deres har stort sett vært utrolig varierte, noe også anmelderne elsker å kommentere og kanskje også å rakke litt ned på, men som er en av de tinga som har gjort at i hvertfall jeg liker bandet så godt. 8. september slapp plata "Popular Songs" på Matador Records, og denne gangen kan det jammen høres ut som om Yo La Tengo har tenkt å holde seg stort sett innafor den klassiske popsjangeren. Her kommer popperlende nemlig trillende ut av høytaleren en etter en, fra nydelige "Avalon or Someone Very Similar" til småfunky "Periodically Double or Triple". Låta jeg velger til A-lista er likevel den utrolig søte "If It's True", som frekt og freidig bruker av Four Tops "I Can't Help Myself (Sugar Pie, Honey Bunch)". -Anne

Air France - No Excuses

Euforisk slutten-på-sommeren-låt fra bolagskompisene til allerede novalistede JJ. I påvente av en fullengder som angivelig skal være klar til distribusjon på XL våren 2010 slapp nylig göteborgsduoen Air France både On Trade Winds EP fra 2006 og No Way Down EP fra 2008 på vinyl. På sistnevnte finnes No Excuses - et svevende belearisk stykke musikk som avharryfiserer Ibizakonseptet ti år på overtid. Søte franske samples, smakfull dynamikk og naive tekstlinjer som minner om at det snart er høst, a'la «no excuses left/ waiting to fail/ but not quite yet/» er sammen søtt og deilig auditivt sukkertøy. -Aleksander

Children and Corpse Playing in the Streets - Let's Dance But Feel Me Up and Die

Children and Corpse Playing in the Streets består av Marit Harnes og Inga-Lill Farstad. Romsdal-nå-Oslo-jentene har etter mye om og men fått ut debutplata si ”Honey I’m Home!”. Her er både fine, klassisk-søte poplåter i Stina Nordenstam-stil, morsom eksperimentering med både samples og vokal som hos CocoRosie og kule elektrobeats ala Stereolab. de er tydelig store fan av leking med casio-keyboard. Som på Let's Dance But Feel Me Up and Die. -Ann Kristin

Health - Die Slow

Ikke mange hadde hørt om det valgtema-inspirerte bandet Health da de i 2007 slapp sin aller første plate. På "Health" lurte det seg mange godbiter, og spesielt attraktiv var låta "Crimewave", som senere skulle få en nyoppussing av Crystal Castles. Uansett, nå har det gått to år og over 400 liveshows, og Health er tilbake med plata "Get Color". En umiddelbar hit fra denne er førstesingelen "Die Slow" hvor rytmegitar og skrudd elektronikk maler et lekkert lydbilde under vokalist Jacob Duzsiks mumlende vokal. Etter å ha blitt forært to absurde oppvarmingsjobber for Nine Inch Nails i USA setter Health i oktober kursen for Europa. Her i Norge spiller de i Oslo og Bergen (23. og 24. oktober). -Kjetil

Johnny Johnson & The Bandwagon - Breakin' Down The Walls of Heartache

Johnny Johnson & The Bandwagon var en northern soul gruppe i samme gate som The Foundations og Brotherhood of Man. Til tross for at de var så og si ukjente i sitt eget hjemland (USA), gjorde de det jevnlig bra på topp 40 hitlistene i England på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Konsekvent turnering og promotering av singlene deres sørget for å holde populariteten og interessen oppe på ungdomsklubber og dansegulv. Til tross for gruppas popularitet har det aldri blitt gitt ut en legitim CD av gruppas beste øyeblikk før nå. Kent's nye samleplate (Breakin' Down The Walls of Heartache - The Best of Johnny Johnson & The Bandwagon (1968-75)) plukker det beste av deres innspillinger på plateselskapene Epic og Bell, og inkluderer alt fra hits til nesten-hits og diverse album-spor. -Even

Karl Blau - Dark Sedan

Når sover Karl Blau? Dette er et helt legitimt spørsmål. 6. oktober slipper han sitt 3. soloalbum, Zebra, på verdens hyggeligste plateselskap K Records. I seg selv en bragd. Men som en velintegrert del av miljøet rundt Knw-Yr-Own/K Records spiller han også i bandet D+ med Bret Lunsford (Beat Happening) og Phil Elverum (Mount Eerie), og i sitt eget analoge studio produserer han bandet Dub Narcotic Sound System (Calvin Johnson med flere), i tillegg til andre artister som f eks LAKE og The Bundles. Også er han tilsynelatende alltid på turne. Men lider kvaliteten på solomaterialet hans under alle disse oppgavene? Tydeligvis ikke. "Dark Sedan" er en perle av en catchy og særegen disco-influert poplåt, hentet fra albumet Zebra, der Blau etter sigende hyller afrikansk musikk og den innflytelse på vestlig popmusikk. -Rikke

Sally Suicide - Black Pop

Sally Suicide er ute med sin andre 7-tommer ”Black Pop”, denne gangen på selskapet Oslo Grammofon. Det Oslobaserte bandet har opparbeidet seg et godt liverykte med et musikalsk spekter av psykedelisk pop, Sonic Youth/Dinosaur Jr.- inspirert garagerock og dronete shoegaze. ”Black Pop” på sin side lener seg langt mot 60-talls vestkystpop, andre stikkord enn sun & surf blir så godt som overflødige. De selvsagte sammenligningene i norske termer er The Lionheart Brothers og The Loch Ness Mouse. Låta er av bandets tidlige materiale og har rotert lenge på nett, radio og konserter i noe ulike versjoner. Nå er den offisielt ute i nymiksa drakt av Marcus Forsgren (The Lionheart Brothers). -Ann Kristin

Lama - Wakeup Call

Nils Martin Larsen er Lama, en særdeles produktiv mann. På starten av året gav han ut debuten ”Guidebook to Lamaland” og nå er han her igjen med sitt andre album. ”Look What You Made Us Do” er godt forankret i postrock-tradisjonen, men variert, der den beveger seg fra episk lydeksperimentering til rolige, akustiske låter via en mer gitar- og støybasert sound. Åpenbare sammenligninger er band som Sigur Rós, Mogwai og Motorpsycho, både når det gjelder det musikalske lydbildet og original eksperimentering innenfor sjangere(n). ”Wakeup Call” er en kort og energisk affære som starter instrumentalt med intense akkustiske gitarer og tromming, mot slutten kommer et slags dommedagskor, og så, er alt brått svart. -Ann Kristin